Separating the groupies from the roadies

Hvor mange har hørt Jeff Buckley's Hallelujah? Antagelig de fleste... Hvor mange har hørt noen andre sanger av Jeff Buckley? Antagelig alt for få. Det er en ond sirkel vi alle lever i. Vi hører en sang på radioen og liker den godt, setter oss på pcn og laster ned sangen, men ingen andre sanger av samme artist. Tenk på alt folk går glipp av pga av en slik latskap. Jeg trengte bare å få ut aggresjon som har bygd seg opp inni meg helt siden for 20 minutter siden, da jeg hørte en av verdens fineste sanger; Lover, you should've come over av Jeff Buckley. Jeg tenker med vått øye hvor mange som har hørt denne sangen her, og desverre er de fleste blindet av coversangen Hallelujah som ikke er i nærheten av god nok, i følge min mening. Desverre døde han i -97 i en drukningsulykke, og det ble ingen flere skjønne sanger som Grace og Last Goodbye.

Det jeg egentlig vil fram til er å separere wannabes fra ekte musikkelskere. Jeg har en tendens til å jabbe svært lidenskapelig om musikk jeg selv hengivent elsker til totalt fremmede på fest, men av og til møter man en overentusiastisk wannabe som egentlig ikke har mer peiling på musikk enn spillelista på energy. For eksempel, jeg snakker febrilsk om hvor geniale Muse er, og personen henger med og nikker og smiler og er helt enig og henrykt. HELT til jeg spør om personen har hørt f.eks. Plug in Baby, og det titter fram et irriterende skjevt smil og et falsk ja-a. Da er det på tide å snu på hælen. Groupies som henger etter band for deres popularitet og utseende er bullshit, mens Roadies som verdsetter et band for deres individualitet og kan godt innrømme at nei, desverre, har jeg ikke kommet meg rundt til å høre så mye på det bandet, bortsett fra de mest kjente sangene.

i 4 timer har det nå surret en sang på hjernen min jeg må skrive om. Another way to die av Jack White og Alicia Keys. Den har nok ikke fått alt det mediastyret de egentlig fortjener, men den ble kjent gjennom James Bond; Quantum of Solace. OG ja, den er bedre enn Chris Cornell's You don't know my name. Men vi digger Chris Cornell, vokalist i Audioslave.

w995 <3

Etter snart to måneder uten telefon sitter jeg nå godt lent i sofaen og prøver å forstå min helt nye sony ericsson w995, og jeg tror jeg har funnet min sjelevenn. Uansett, nå blir det mange bilder å legge inn på bloggen siden kamerat har 8,1 små megapixel. Første bilde tatt med telefonen: Kristian og meg<3

muse vs. mew

Den siste måneden har det kommet to nye fantastiske album: Muse - The Resistance og Mew - No More Stories Are Told Today I'm Sorry They Washed Away No More Stories The World Is Grey Im Tired Let's Wash Away.

Mew's sitt siste album må ha et av verdens lengste titler. Jeg vil si det sier litt om kvaliteten på bande etter hva man velger som tittel på et album, og mew er ingenting annet enn genialt. Etter to dager med intens lytting til No More Stories... har jeg funnet min favoritt for øyeblikket. "Sometimes Life Isn't Easy" er en nydelig sang, og jeg anbefaler alle de som ikke har hørt de nye sangen til å høre den først, for jeg mener den setter standaren på platen. Min all time favourite song må være Comforting Sounds, som trøster godt på en regnfylt dag, som i dag. På den andre siden, Mew kan oppfattes som sær musikk, og når jeg tenker over hvor mange males an d females som digger britney spears og cascada, så er det åpenlyst at Mew kanskje ikke vil falle så godt i smak. MEN hvem sa at kulturelle musikkræsj var negativt? Varition people!

14 september kom mitt mer-enn-sunt-favoritt band med nytt album, og skuffer de? Overhodet ikke! Om jeg så må krangle meg blå i trynet, kommer jeg til å stå på at Muse har ikke mistet "piffen". En anelse mindre down to earth kanskje, men utenomjordisk musikk er alt annet enn negatvit vil jeg si. Bellamy's stemme treffer spikeren på hodet, og jeg har bare en ting å si: Jeg elsker dem! De tre siste sangene eller symfonien som de blir kalt, vil garantert oppsluke alle som hører dem. Min favoritt sangen fram til dette øyeblikk er Undisclosed desires. Men jeg må innrømme at disse sangene lander langt fra gamlere sanger som Hyper Music og Filip, de er mer oppdaterte kanskje, men fremdeles geniale.

the show must (or atleast in theory) go on

Etter en hel natt med drømming om å starte ny blogg, tok jeg tastaturet fatt og navigerte meg fram til blogger.com, og her sitter jeg da. Jeg har satt meg nye mål nå som skolen har startet, og jeg skal skrive til jeg får leddgikt og oppdatere til epilepsien tar meg. Ved siden av å være nevrotisk overtroende og en liten anelse paranoid, har jeg lært den leksen at man ikke bør motsi drømmer. Bare bittelitt. Jeg skal for eksempel ikke kalle denne bloggen for kittyball.blogg.no (kreativ sier du?), og jeg kommer heller ikke til å blogge om mine klær og div. moter. Håer også med å komme med en eller annen rangering av helt usaklige gizmoes og sosiale begivenheter, om så ikke interne, men ta en titt innom siden en gang hver dag eller to.

Akkurat nå for øyeblikket sitter jeg og ser "that 70's show", drikker kaffe, studerer prioner og spongiform encefalopati og seriøst stresser og hva jeg skal fylle ut denne bloggen med. And yes, only women knows multitasking!

Jeg og Christina snek til oss flere bilder på skolefotografering